Da Bruce McLaren og Chris Amon tok seieren i 24-timersløpet i Le Mans i 1966, var ikke Ford det eneste amerikanske selskapet som gjorde seg bemerket i racingverdenen. Den berømte svarte GT40 Mark II startet løpet på gummi fra selskapets store rival i den såkalte dekk-krigen, Firestone, men kom i mål på Goodyear-dekk.
Grunnlaget for Fords spektakulære triumf over Ferrari begynte å falle på plass i 1959.
Da en hjertesykdom førte til at den tidligere Le Mans-vinneren Carroll Shelby måtte gi opp førerkarrieren for tidlig, vendte han oppmerksomheten mot å vinne fordelingsrettighetene for Goodyear-dekk i de vestlige delstatene.
Det skulle bli starten på et vellykket racingsamarbeid som fikk Shelbys amerikanske team inn på den internasjonale scenen og førte til utviklingen av den ikoniske Cobra og Shelby Mustang.
I 1963, da forhandlingene om å kjøpe Ferrari endte med fiasko, tok Ford sikte på å slå italienerne på banen. For å fremskynde Fords racingprogram fikk Ford hjelp av et håndplukket team av designere, inkludert Carrol Shelby.
Det var Shelbys racingmeritter som førte til at Goodyear finansierte opprettelsen av den første Cobra-baserte Daytona Coupe, designet av Peter Brock. Denne elegante racerbilen, med banebrytende aerodynamikk, gjorde det umulige og slo Ferrari 250 GTO-modeller i Le Mans i 1964 for å sikre en seier i GT-klassen og en fjerdeplass sammenlagt. Det skulle imidlertid bli bedre.
Med Shelby endelig bak rattet i Fords GT40-program, begynte den ikoniske bilen raskt å ta form. Det skulle imidlertid bli en uheldig start. I 1964 fullførte ingen av de berømte nye Ford-modellene Le Mans, eller noe annet løp.
Som Shelby stolt bemerket, lyktes de imidlertid med å sette frykt i Enzo Ferrari da de nådde 351 km/t på det berømte Mulsanne-langstrekket.
1965 var en lignende historie. Ferrari tapetserte Le Mans-pallen igjen, og ikke en eneste GT40 krysset målstreken. 1965 var også året da Masten Gregory og Jochen Rindt fra North American Racing Team (NART) i en Ferrari 250 LM svært overraskende sørget for Goodyears første sammenlagtseier i Le Mans.
Da Le Mans nærmet seg, var Ferrari den klare favoritten. Ford var imidlertid fast bestemt på å gjøre et inntrykk og meldte åtte 7-liters (427ci) GT40 Mark II-biler på løpet.
Bemerkelsesverdig, til tross for Shelbys forhold til Goodyear, var det ikke montert Wingfoot-dekk på hver bil. På denne tiden ble dekkavtaler ofte inngått med de enkelte førerne, ikke teamene. Og førerne i den sorte #2-bilen, Bruce McLaren og Chris Amon, hadde begge kontrakt med Firestone.
Klokken fire om ettermiddagen startet løpet under våte forhold, og det ble raskt åpenbart at Goodyear-dekkene var bedre egnet for våte forhold enn Firestones. Mens to av Shelby-bilene – Ken Miles/Denny Hulme med nummer 1 og Dan Gurney/Jerry Grant med nummer 3 – var fornøyde med dekkene, slet McLaren ned dekkene på Mulsanne-langstrekket i over 337 km/t.
Da McLaren kom inn i pitlane for å bytte plass med Amon klokken 17.33, tok han umiddelbart kontakt med Firestone-representanten og forhandlet frem et bytte til Goodyear.
Dette kalkulerte trekket bidro til et tidstap som ikke ble tatt igjen før Miles i #1 satte ned farten slik at McLaren kunne ta han igjen for den kontroversielle avslutningen.
Forsinkelsen førte også til McLarens berømte kamprop, «Gi alt!», mens Amon forberedte seg på å forlate pitlane. Med Ford og Ferrari side ved side, endte løpet opp som en duell mellom Miles' GT40 og Ferrari 330P3 på Mulsanne.
Da Ferrari slet med å konkurrere med GT40s hastighet rett fram, eksploderte Bandinis motor. Og resten var bilhistorie.
Da klokken ble 16.00 dagen etter, var de overlevende Ford-bilene, nummer 2, 1 og 5, klare for en iscenesatt målgang.
Interessant nok, mens denne kontroversielle dødt løp-målgangen mellom to de Shelby-bilene fortsatt debatteres den dag i dag, forteller historien at McLaren og Amon ble gitt seieren fordi de hadde dårligere startposisjon og derfor hadde kjørt lenger på samme tid.
Uten den tidlige overgangen til Goodyear-dekk, tror mange at de ikke hadde vært i posisjon til å kjempe om seieren.
Shelby, Ford og Goodyear returnerte til Le Mans i 1967 og tok en andre seier på rad med Mark IV (og Goodyears tredje). Og i årene som kom, skulle Goodyear ta hele 14 seire i 24-timersløpet i Le Mans.
De siste årene har Goodyear utviklet et nytt utvalg av dekk for FIA World Endurance Championship (WEC), inkludert 24 timers Le Mans.
I september i 2020 hjalp Goodyear også det britiske JOTA og det franske Panis Racing med å sikre seg en pallplass i LMP2-kategorien.
